LIVSSTILSKONTO

Forrige uke stod svigermor Randi plutselig på døren. Solbrun og med koffert – åpenbart rett fra sin 5. eller 6. sydentur denne høsten.

Det er umulig å være oppdatert på hvor hun befinner seg til enhver tid.

Svigermor hadde tydeligvis lest avisen på flyet og ble meget bekymret over at boligprisene hadde sunket med 0,7 % i Haugesund i oktober. For sikkerhets skyld tok hun derfor taxi direkte hjem til oss.

«Dette er jo fryktelige nyheter.», var det første hun sa.

Hun ville vite om prisfallet kunne påvirke inntekten «vår». «Du mener vel inntekten min», svarte jeg. «Jeg tror ikke lærerlønnen reduseres om boligprisene faller en snau prosent.»

«Jeg har alltid tenkt at all inntekt er felles når man er gift, men kanskje jeg er gammeldags.», fortsatte hun.

Hennes bekymring var at vi hadde opparbeidet oss en for eksklusiv og kostbar livsstil. Og hun fryktet at et inntektsfall kunne lede oss ut i livsstils-problemer.

«Alle vet hvor vanskelig det er å endre vaner, spesielt eksklusive vaner», sa hun.

Siden hun var i siget droppet jeg å informere om at 0,7 % prisfall på boliger kun betyr 0,2 promille mindre provisjon for meg. Etter skatt og moms tipper jeg at effekten på min nettoinntekt tilsvarer ca 1 flaske billig rødvin pr uke.

Og siden jeg ikke drikker billig rødvin er jeg strengt tatt uberørt av prisnedgangen.

«Hvor mye trenger dere for å komme gjennom denne krisen?», spurte hun plutselig.

«Nå går det jo mot jul og alt», sa jeg. «For å opprettholde livsstilen og i tillegg kunne kjøpe standsmessige julegaver bør vi nok ha et par hundre høvdinger.», svarte jeg.

«Flott, da sier vi det. Dere kan få noen euro med en gang – og jeg overfører 200 til Torunn allerede i kveld.», sa Randi og reiste seg.

«Du kan godt overføre til min konto», sa jeg. «Vi har jo felles økonomi siden vi er gift.»

«Men hvilken garanti har jeg da for at pengene varer til jul? Hva om du finner noe annet å bruke dem på?», sa hun retorisk.

«Jeg gir dessverre ingen andre garantier enn salgsgaranti», svarte jeg.

Jeg foreslo som et alternativ at hun kunne opprette en egen livsstilskonto i vår bank der både Torunn og jeg hadde bruksrett.

Ingenting hjalp.

Hun hadde tydeligvis bestemt seg for at jeg ikke var til å stole på når det gjelder penger.

For så vidt ikke det verste hun har tenkt om meg.

Det er egentlig det samme for meg hvor vi får penger fra, men jeg foretrekker selvsagt å slippe å jobbe for dem.

Det sier seg nesten selv.